Hmmm... did i just run over something???
Utsulta nordboere faar naa ei oppdatering fra et fjerne utland og grunnen til at vi har vaert saa lenge uten oppdateringe har selfoelgelig med tilgang til internett. Vi driv for tiden aa bor i telt rundt om i NZ og har det som plommen paa veggen.
Vi leide oss en bil i Auckland og kjoerte soerover for aa dra til det nordligste punktet i NZ. Eller det vil si nesten det nordligste. Det e mulig aa kjoere to veia, en paa oest og en paa vestkysten. Saa vi kjoerte opp paa vest, og ned paa oestkysten. Paa veien opp fant vi det for godt aa stoppe paa ei lita strand som hete Baylys Beach. Vi treng vel kanskje ikkje aa fortelle kor deilig det va aa kaste oss ut i havet med hodet foerst, etter varme tima i bilen. Eller jo vi skal gjoere akkurat det. Vi skal fortelle korsn det var. Det va som aa endelig faa gaa paa do etter fire daga paa fjellet, det var som aa endelig faa tilbake foelesen i foten etter aa ha sittet lenge paa den, og for de som kjenne oss godt saa kan vi fortsette i det vide og det brede, men vi lar det vaere med dette.
Vi heiv oss tilbake i bilen etter en kort dusj paa stranda og kjoerte videre nordover. Plutselig befant vi oss midt i en jungel av palmer, traer og annen ukjent vegatasjon som totalt dekket hele veien. En fantastisk opplevelse som blei toppet av at vi stoppet opp i ei lysning i skogen, kor vi bare skulle strekke paa beinan. Her viste det seg at NZ's gamleste tre hadde staat paa samme sted i over 4000 aar. Treet var over 6 meter i diameter og 52m hoeyt!
Langt ut paa kveldinga fant vi et sted aa sove. Teltet blei satt opp for foerste gang og "camping cross NZ" var begynt.
Andre dag bak rattet bragte oss helt til Cape Reinga, et utsiktspunkt med et fyrtaarn, som var saa slaaende vakkert at sjoel sumobrytere ville tatt til taarene. Cape Reinga er stedet der Tasman-havet og Stillehavet moetes og det skapes en stor malstroem mellom havene. Vi hadde her en perfekt dag uten vind, sola i nakken og alt en kunne oenske seg.
Vi vendte nesene soerover og paa veien tilbake fant vi en liten sandflekk kalt "90 mile bech". Vi tenkte at det ikkje var saa ofte vi kjoerte forbi her saa vi stoppa for litt soling og bading her og.
90 mile beach er ei 116 kilometer lang strand som strekker seg ut over hele vestkysten av den nordligste delen av NZ. Kan vel ikke beskrive den paa noe annet vis enn ubeskrivelig. Her kan man kjoere bil hele veien, men ikke saa lurt med en liten Toyota Carina, ettersom det kan vaere ganske risikabelt med tidevannet. Etter to tima paa stranda var det paa tide aa flytte paa seg og vi endte dagens kjoeretur i Paihia. En liten by ved sjoeen hvor vi neste dag skulle ut aa svoemme med delfina.
Det har seg slik at over hele NZ gaar det selvfoelgelig veier og spredt utover disse ligger det overkjoerte dyr. Ikkje bare en,to og tre, men flere tusenvis!. Christian har i lengre tid hatt et oenske om aa kjoere over en slik, og har oevd seg ved aa finne allerede overkjoerte dyr, for saa kjoere over de paa nytt. Dette, en aktivitet Marit ikke syntes saerlig om...
Vi satt aa prata om de her overkjoerte dyrene. Christian som for tiden satt i passasjersetet sa at det beste som kunne skje var egentlig at Marit skull vaere saa heldig/uheldig aa faa kjoere over noe. Spesiellt siden hun ikke syntes noe om det. Det gikk vel ikke mer enn 20 minutter foer Marit fikk ei stor hoene som desperat forsoekte aa fly over veien, servert rett i frontruta. Og som kjent: hoener kan ikke fly. Denne kunne det, saa vidt. Lamslaatte og lattermilde kom vi oss fram til dagens overnattingssted.
Vi burde vel egentlig vist bedre...
Joda, vi ut for aa leke med store pattedyr midtfjords med oerten pensjonista paa den 90$(for en person eller nermere 400NOK) dyre turen. Vi leita i over en time etter delfinan foer skipperen satte turen til en kjip stein med hull i, som han kjoerte baaten gjennom. Hurra tenkte amerikanerene, men vi haapte fortsatt paa aa faa svoemme med de beroemte delfinan. Da vi var kommet ut fra hullet fikk vi vite over hoeytalerene at delfinan hadde funnet oss.
Skuffelsen var ikke spesiellt liten da vi fikk hoere at den ene av delfinene var syk og at vi ikke fikk dykke med de. Her var vi blitt jagd ut paa en tur hvor hovedattraksjonen var aa svoemme med delfinene. Turoperatoerene hadde visst over lengre tid at det bare var to delfiner utenfor Paihia og at det i lengre tid hadde vaert umulig aa svoemme med de. Her smakte det ugler i mosen. Marit var faktisk saa skuffet at hun maatte drukne sorgene med en Heineken paa baaten tilbake.
Vel, det var lite vi kunne gjoere med det saa vi fikk sette oss bak rattet og kjoere soerover for andre eventyr.
Naar det gjelder bilda saa laster vi de opp naar vi faar god nok linje til det, og det er fint om dere skriver hvem dere er naar dere legger til kommentarer til postene vaare.
Det er fortsatt enklest for oss om dere lagger kommentarene til i posten som heter "send oss en hilsen her" Saa slipper vi aa lete gjennom alle postene for aa finne hilsnene.
Marit og Christian
Vi leide oss en bil i Auckland og kjoerte soerover for aa dra til det nordligste punktet i NZ. Eller det vil si nesten det nordligste. Det e mulig aa kjoere to veia, en paa oest og en paa vestkysten. Saa vi kjoerte opp paa vest, og ned paa oestkysten. Paa veien opp fant vi det for godt aa stoppe paa ei lita strand som hete Baylys Beach. Vi treng vel kanskje ikkje aa fortelle kor deilig det va aa kaste oss ut i havet med hodet foerst, etter varme tima i bilen. Eller jo vi skal gjoere akkurat det. Vi skal fortelle korsn det var. Det va som aa endelig faa gaa paa do etter fire daga paa fjellet, det var som aa endelig faa tilbake foelesen i foten etter aa ha sittet lenge paa den, og for de som kjenne oss godt saa kan vi fortsette i det vide og det brede, men vi lar det vaere med dette.
Vi heiv oss tilbake i bilen etter en kort dusj paa stranda og kjoerte videre nordover. Plutselig befant vi oss midt i en jungel av palmer, traer og annen ukjent vegatasjon som totalt dekket hele veien. En fantastisk opplevelse som blei toppet av at vi stoppet opp i ei lysning i skogen, kor vi bare skulle strekke paa beinan. Her viste det seg at NZ's gamleste tre hadde staat paa samme sted i over 4000 aar. Treet var over 6 meter i diameter og 52m hoeyt!
Langt ut paa kveldinga fant vi et sted aa sove. Teltet blei satt opp for foerste gang og "camping cross NZ" var begynt.
Andre dag bak rattet bragte oss helt til Cape Reinga, et utsiktspunkt med et fyrtaarn, som var saa slaaende vakkert at sjoel sumobrytere ville tatt til taarene. Cape Reinga er stedet der Tasman-havet og Stillehavet moetes og det skapes en stor malstroem mellom havene. Vi hadde her en perfekt dag uten vind, sola i nakken og alt en kunne oenske seg.
Vi vendte nesene soerover og paa veien tilbake fant vi en liten sandflekk kalt "90 mile bech". Vi tenkte at det ikkje var saa ofte vi kjoerte forbi her saa vi stoppa for litt soling og bading her og.
90 mile beach er ei 116 kilometer lang strand som strekker seg ut over hele vestkysten av den nordligste delen av NZ. Kan vel ikke beskrive den paa noe annet vis enn ubeskrivelig. Her kan man kjoere bil hele veien, men ikke saa lurt med en liten Toyota Carina, ettersom det kan vaere ganske risikabelt med tidevannet. Etter to tima paa stranda var det paa tide aa flytte paa seg og vi endte dagens kjoeretur i Paihia. En liten by ved sjoeen hvor vi neste dag skulle ut aa svoemme med delfina.
Det har seg slik at over hele NZ gaar det selvfoelgelig veier og spredt utover disse ligger det overkjoerte dyr. Ikkje bare en,to og tre, men flere tusenvis!. Christian har i lengre tid hatt et oenske om aa kjoere over en slik, og har oevd seg ved aa finne allerede overkjoerte dyr, for saa kjoere over de paa nytt. Dette, en aktivitet Marit ikke syntes saerlig om...
Vi satt aa prata om de her overkjoerte dyrene. Christian som for tiden satt i passasjersetet sa at det beste som kunne skje var egentlig at Marit skull vaere saa heldig/uheldig aa faa kjoere over noe. Spesiellt siden hun ikke syntes noe om det. Det gikk vel ikke mer enn 20 minutter foer Marit fikk ei stor hoene som desperat forsoekte aa fly over veien, servert rett i frontruta. Og som kjent: hoener kan ikke fly. Denne kunne det, saa vidt. Lamslaatte og lattermilde kom vi oss fram til dagens overnattingssted.
Vi burde vel egentlig vist bedre...
Joda, vi ut for aa leke med store pattedyr midtfjords med oerten pensjonista paa den 90$(for en person eller nermere 400NOK) dyre turen. Vi leita i over en time etter delfinan foer skipperen satte turen til en kjip stein med hull i, som han kjoerte baaten gjennom. Hurra tenkte amerikanerene, men vi haapte fortsatt paa aa faa svoemme med de beroemte delfinan. Da vi var kommet ut fra hullet fikk vi vite over hoeytalerene at delfinan hadde funnet oss.
Skuffelsen var ikke spesiellt liten da vi fikk hoere at den ene av delfinene var syk og at vi ikke fikk dykke med de. Her var vi blitt jagd ut paa en tur hvor hovedattraksjonen var aa svoemme med delfinene. Turoperatoerene hadde visst over lengre tid at det bare var to delfiner utenfor Paihia og at det i lengre tid hadde vaert umulig aa svoemme med de. Her smakte det ugler i mosen. Marit var faktisk saa skuffet at hun maatte drukne sorgene med en Heineken paa baaten tilbake.
Vel, det var lite vi kunne gjoere med det saa vi fikk sette oss bak rattet og kjoere soerover for andre eventyr.
Naar det gjelder bilda saa laster vi de opp naar vi faar god nok linje til det, og det er fint om dere skriver hvem dere er naar dere legger til kommentarer til postene vaare.
Det er fortsatt enklest for oss om dere lagger kommentarene til i posten som heter "send oss en hilsen her" Saa slipper vi aa lete gjennom alle postene for aa finne hilsnene.
Marit og Christian
posted by alliwantis at 2:19 p.m.
1 Comments:
Hallo. Vil bare fortelle at det snør i Tromsø. Det snør masse. Ellers er vi snart ferdig med prosjekt selging. Ha det fint når dokker no drar til Australia.
Klem fra Elin og Arne
Legg inn en kommentar
<< Home